En gang spurte jeg mamma hvilken alder hun gjerne skulle levd om igjen. Førti, sa hun. Da var hun trygg i seg selv, hadde hodet over vann. Jøss, tenkte jeg. Så deilig. Selv var jeg bare 22 og hadde plutselig masser av tid. Nå, først ti år senere, har jeg selv kommet dit. I alle fall fått en slags start. Til tross for at jeg nesten konstant har levd utenfor komfortsonen, sjeldent hatt en plan (selv om jeg desperat skulle ønske jeg hadde det), har også jeg brukt lang tid på å bli kjent med meg selv. Bli trygg på meg selv. Det er en slags ro i å bli kvinne jeg ikke visste jeg savnet. Flere venninner har hatt den allerede, det har jeg visst lenge, nesten irriterende har det vært, mens jeg har surra rundt som en forvirret Pac-Man på jakt etter spøkelser.
